Klin kokkos bananas, vakre tullsjura Yolo 4 år idag 
Gratulere til kullsøsken og oppdrettere. Her med valpekull 1
Kategori: Uncategorized
BIRK
Møt Birk av Skåpleinun 
#LarrefjelletsYolo – #GeneralSniffavSkåpleinun Birk er supergod på inspeksjon av tær, mastergrad i Kos & Sjarm. Han er uendelig snill og lar søsknene herje med seg uten å ta igjen. Le Go’ Klump blir den første som reiser fra oss til uken og sorgprosessen er allerede igang #buhuvæhæ#BirkavSkåpleinun#hvordanskaldettegå#beholderalleselv
Yolo 1 AK på første forsøk
Larrefjellets Yolo og Arne fikk 1 AK på Rjukan idag! 
Vi er så stolte og glade! På sin første AK start jobbet Lillemor hardt på tungt føre i nysnøen på fjellet. To fuglearbeid med reis ble premiert med VK billett. 
Gratulere til oppdrettere Kurt-Egil Nuortta Bjørkmo og Monica Larsen Bjørkmo
Siste reis
Som lysegrønn fuglehundeieraspirant for 11 år siden leste jeg alt jeg kunne komme over av stoff som kunne lære meg mer om fuglehunder og jakt.
Dvs… det var igrunnen ikke selve jakta som var så spennende… det var hundene. Som gammel syklist så var jeg vant til å puste, spise og sove idretten min og i fuglehundsporten fant jeg igjen en del av den samme fascinasjonen og spenningen. Livsstilen. Med denne livsstilen følger det nærmest utelukkende gleder. Jeg elsker hundene våre og det de bringer med seg av harmoni, opplevelser, minner, spenning og glede.
Men. Det er også sorger. Jeg mistet min første hund for nøyaktig 10 år siden. Ariel ble akkurat 7 år, hun døde i fanget mitt – jeg kunne kjenne hjertet hennes slutte å slå- dagen før vi hentet Darth. Darth er nå da 10 år, minst 80 hundeår. Lemmy nærmer seg tid for «brev fra kongen» og de store 100. Det er fryktelig vondt å tenke på at vi snart må forberede oss på at våre to eldste vil takke for seg – to lange og fantastiske hundeliv.
Det er også stor uenighet her hjemme om hva som er en verdig avslutning… eller når den avslutningen ikke er verdig lenger. Husbonden mener vel at når en jakthund har tredd av og ikke lenger kan gjøre det den elsker. Må ligge hjemme å se de andre dra ut på jakt, så er tiden inne for å si farvel. Han mener at våre hunder ikke skal komme dit hvor bakbena svikter og verdigheten forsvinner. Selv synes jeg det er vanskelig å se for meg og dra til dyrlegen med en gammel, men frisk hund og ikke vite om vi kunne hatt 1,2 ja kanskje 3 gode år til sammen. Sebastian og jeg har stor glede av hundene (som begge har vært med på jakt helt frem til i høst) både som sofakos og turkompisser. Likevel respekterer jeg husets mest erfarne jeger og hundemann som strever med å se sin beste venn visne og bli gammel, stiv, litt surrete og pensjonert jakthund som ikke lenger løper ut av hundehuset for å hilse når far kommer hjem fra jobb. (Jeg mener nå bestemt at Lemmy forsåvidt alltid har vært for sedat og «cool», så det er derfor han såvidt gidder gløtte ut… men det får bli en annen diskusjon og digresjon).
Når jeg for et drøyt tiår siden leste blandt annet Fuglehunden opp og ned og i mente, husker jeg godt jeg leste mange gode artikler av Mette Møllerop. Når jeg nå søker kunnskap og andres kvalifiserte meninger om temaet «en jakthunds verdige avslutning av livet» møter jeg igjen på kloke ord fra Mette. Jeg fikk lyst til å dele de med dere. Det er vel like mange svar som det er ekvipasjer der ute og fasiten er det ikke sikkert jeg helt finner. Men, det er godt å lese at det er flere som synes teamet er vanskelig.
https://l.facebook.com/l.php?u=http%3A%2F%2Fwww.bladetfuglehunden.no%2F2013%2F06%2Favliving-av-hund%2F%3Ffbclid%3DIwAR1fzI6ZOzKso1F7d9zKSJVpsfqoGAK5fW_tpF_Fs3FZBwLe9tcM9A-TVKA&h=AT0esU0gyDTv7iiUP8P3vndATnxRYsmF56mgZO9o8YJ_qssiTkKcjH-Ja4aMmm9VC3r5fCGuc5mhlpU4byyUoBtltCxpVvyep_y8v1qZGwk78J-cFs0VwbraW4SZJp9tXA&tn=%2CmH-R&c[0]=AT0Fak0Bntu8cWjSAMkUrOLOG7dpV90demwR6d79IUSvyxjSd_97IbU9VkW_HJ55mLWUplWq7Afe5EBEw7UVU_8EJAJCmet-tEDGGNDhNbFv2TCJB6WWG5xQ44uAV2vQXUxC
Luke har fått VK billett – 1AK
15/3/2018
«Luke vil mye i meget tungt føre og dekker angitt terreng med stor vilje. Blir noe borte på slutten av slippet. Senere jakter han umerket i medvind i særdeles tung bjerkeli. Jakter i tungt vinterføre slag på motvind og finnes i stand. Har 2 fuglearbeid med presis og villig reis og 1 fuglearbeid uten reis, men også det presist. … Det skytes under alle 3 og hunden er rolig. Tildeles idag en velfortjent 1 AK» Kritikken viser tallene 5-5-6-4-5-4 .
Kommentar fra Arne: «Man skal være i god fysisk form for å gå ilag med Luke i fjellet! Viljen og tælen er der om det er aldri så tungt føre. Nesten så man noen ganger
kan bli direkte småforbannet på dyret. Men når han da har oppvisning med to fuglearbeider med reis og ett uten reis og får 1 AK, så er det liksom greit! «
Needless to say; så utrolig stolt av Luke som jobber hardt på tungt føre og vanskelig terreng. Takk til hyggelige dommere og flott arrangement i regi av Telemark fuglehundklubb på Skinnarbu og Rjukan I. VK billetten er sikra ut 2020.
Dart banka inn 1 AK
Kjære Darth 
Sammen har vi kjempa med nebb og klør og I dag gjorde du meg så enormt stolt! ENDELIG ble det stang inn for mørkets fyrste og a mor! 
2 fuglearb med reis og et uten. Jaktlyst på 6 og en glimrende arbeidsdag i terrenget ble premiert med 1. AK på Vestfold II. Sjelden har noe smakt så bra! Ekstra stas var det at to så flotte dommere som Odd Harald Sørbøen og Erik Zalvesen, og et veldig artig og sportslig parti, gjorde dagen komplett. Tusen takk En ekstra varm hilsen til oppdretter Frans Oskar Myrvang. En diger klem også til Arne som har brukt time etter time på fjell og åker for å hjelpe meg med og få råtassen i orden.
Marley & Me
Så film i går. Alle sluser åpnet seg. Skikkelig buhuvæhæfilm 😉 Handler om en familie og hunden deres Golden Retriveren Marley. Nå synes kanskje alle hundeeiere at akkurat deres hund er helt spesiell og unik. Sånn føler ihvertfall jeg det. Alle de tre nålevende har helt unike og særegne personligheter som gjør at jeg elsker de uendelig høyt.
Lemmy minner meg om Marley. Han kalles ikke «KONG Lemmy» for ingenting. Han gjør igrunnen akkurat som han vil (til en viss grad selvsagt, vil jo ikke at han skal løpe rett i grillen på en golf vilvivel..så vi har jo sånn noenlunde kontroll…). Hjemme snakker han, kjefter litt når han synes jeg er treg med middagen, når han vil legge seg og når han er tørst eller vil ut. «Prostatan» har tross alt kommet litt med aldren og han mener at dette bør vi da i jøssenammen huske på. Lemmy jakter som en gud – stort, vidt og enormt – ikke alltid i spesielt god kontakt med fører, men nok til at det sprenger i brystet av stolthet. Han ses langt ute på de syv blåner som en maskin ute i det fjerne. Fasinerende og imponerende. Han byr ofte på fantastiske fugleharbeider. Men, har leita mange timer i fjellet etter Kong Lemmy. En gang var han borte 7 timer for meg. Jeg måtte gå ned av fjellet for å hente Darth, gå opp på fjellet og slippe brutter for å finne han igjen – legge igjen spor…og endelig der kom han. Kryssende forran oss i et av de sporene vi hadde lagt igjen. Han sank sammen som en klut når han så oss – fullstendig utmatta. Skulle likt å vært pasasjer i pelsen hans de timene. En gang var han borte over natta. Flere var med for lå lete, men ut i de sene nattetimer måtte de ta pause for natten, la ut en genser på parkeringsplassen og håpet på det beste. I grålysningen dagen etter lå han lettere henslengt på genseren i grøfta – nærmest uansfektet. Han har riktignok blitt litt mer glad i kontakt etter det. Besynderlig…
Lemmy er gullet mitt (av de firbente)- hvis det er mulig å kåre en gullvinner så er Lemmy det nydeligste som finnes. Så når denna kissbabylovefilmen dura på med den ene klisheen etter den andre av gjenkjennelige anekdoter og hverdagssituasjoner så rant det over for matmor. Hvor lenge har Lemmy igjen mon tro? 9,5 år er han nå. Måtte han lenge lenge leva få. Kjære Lemmyen min.
Bildet er tatt av Marthe Almaas fra engelsksetter.com ifm apportkonk under kenneltreff for Jøldalens i 2014